Andre yrkesgrupper

Jeg er ganske facinert. Det er stressuka fra hællvette, men guud som jeg koser meg. Det er godt jeg midt oppi alt har latt meg facinere av De Andre. Jeg mener, de andre som jobber med alle tinga som jeg vanligvis ikke ofrer en tanke. Jeg må jo innrømme at jeg svært sjelden tenker særlig mye på gardinopphengsmontører, møbelskruere og vinduskjermingsfolk. Ei heller ofrer jeg vanligvis arkivmontører særlig mange tanker.
Nå høres det vel ut som om jeg trur det her er folk fra andre planeter, med andre egenskaper, 18 fingre og et uforklarlig sjelsliv - men det er ikke det jeg mener. Det er bare det at jeg er mest vant til folk som jobber på kontor. Hvor verktøykofferten består av papir, pc, prating og prioriteringer. Ingen slagbor, enorme batteridriller eller de tøffeste laserdingsene.
Jeg trur disse omreisende handymennene har en enorm tilpasningsevne. Ja - jeg sier mennene, for den eneste dama jeg har sett i det siste er meg sjøl + hu grusomme fra vaskefirmaet. Hu hadde store kjøpehyller, var brun i huden, hadde beige bukse (*grøss*) og var selvsagt blond. I tillegg snakka hu om dopapir som om det skulle vært gull. Jo, men altså: tilpasningsevne. De bare MÅ jo ha det. For hvordan ville det vært da, om de skulle blitt smånervøse og grinete om de ikke fikk den vante plassen ved lunsjbordet? Disse folka virker i grunn klin fornøyde bare de har tak over huet til lunsj. Spise gjør de uansett. Ikke hele tida, nei for all del - men de er programmerte som roboter, til kaffepause kl 9 og mat kl 11. Da er hele plassen DØD. Ingen å se, og merkelignok ingen å høre.
Noen av dem lager litt sånn ellers. Greiene dems lager jo lyd, men jeg tenkte mer på menneskelyd. De to nederlandske gardinmennene har vært de mest gøyale denna uka. De sang nemlig. Han ene hadde grått, langt og krøllete hår og så ut som en mager gitarist. Han andre så ut som et dritstraight bankmann på 47 år fra Notodden. Men neida, dette var to nederlandske snålinger som skrudde opp gardinoppheng på rekordtid og sang sånn gurgleskurrete på nederlandsk mens de holdt på.
Arkivfyren var vel kanskje den mest pussige. Typisk einstøing, litt sosial mistilpassa, 1,62 m høy, rødlig hår og et blikk som lyste hyperkinetisk atferdsforstyrrelse. Han kom i en Rent a Wreck-varebil (som på genialt vis matchet gardinene), gikk naturligvis i shorts og røyka tett. Dessverre var han mer opptatt av å skravle og glane på alt og alle rundt seg, så den første timen ble det tre høl i veggen og to hakk i det nye gulvet. Jeg blei jo ikke spesielt blid, men hadde heldigvis blitt kompis med maleren - og han redda situasjonen på et blunk.
Så var det møbelskruerne da. Det var en broket forsamling. Han som var sjefen, men som slett ikke så sånn ut, var en hengslete type fra Helsfyr. Bustete, litt søt og ganske vanlig. Han som trudde han var sjefen var en hissig nordlending, med garantert høyt blodtrykk - tross sin unge alder. Med seg hadde de folk fra elle verdens hjørner. Et par stykk med skeive øyne og store propper i øra. Musikk var det eneste som gjaldt der i gården. Ikke mulig å oppnå kontakt, de blei enda tommere i blikket hvis jeg prøvde å spørre om noe, de åpna ikke kjeften men bare pekte uinteressert i retning der de mente han lealause befant seg. Hva tenker de på hele dagen da?? Det var jo sånne ting jeg blei facinert av. Hva motiverer hver enkelt av dem? De var liksom for kjappe og entusiastiske til å ikke være motivert av ett eller annet. SÅ godt tjener de antagelig ikke at det kun er penger.
Til slutt alle sjølveste håndverkerne. Snekkere, elektrikere, rørlegger og sånne byggeledere. De er generelt litt mer sosiale, og har helt klart humor. Elektrikere er nok min favoritt. De er sånn at jeg har litt lyst til å være mer sammen med dem. Jeg kommer til å savne dem litt, hvis jeg får tid.
Det er nok alle typer mennesker som er i disse yrkene. Felles for dem er at de er ganske lite selvhøytidelige. Lite klaging å høre (bortsett fra han arkivfyren....for makan til stønning har jeg aldri hørt - i sånne sammenhenger). Tonen var hyggelig dem i mellom, eller iallefall tonefallet da. Mulig de banna hverandre opp og ned forresten, jeg skjønner jo bare norsk.
Jeg trur det er en forskjell på sånne handyfolk før og nå. Nå er de minst like kule som alle andre. Littebitt mer harry kanskje, men de har jo afrikaører, tattiser og store muskler på rett sted.
Servicenivået har også overraska meg litt. Jeg trudde de var sånne innadvendte, treige, veldig rare og litt halvmøkkete hele gjengen - men det er de ikke altså. De har god blikkontakt, smiler og virker alvorlig overbevist om det de driver med. Bare det er jo nok til å bli facinert.
En annen ting er jo at de fikser alt for meg. Det vil si - alt jeg sånn sett trenger akkurat nå. Jeg har haugevis av numre på telefonen min, og uansett hvem jeg ringer så svarer de: "Me fix!"
Regninga blir sikkert diger, men så lenge det varer så er det iallefall skikkelig koslig.

Innvollmoseforbanna

Homokamp er teit. Det er en komplett misforstått og mot-sin-hensikt-måte å skape forståelse og aksept på. Hva er gærnt med å være helt vanlig, og bare ha venner fordi de er fine venner å ha - ikke mest fordi de også er homo? Og ikke drive og jabbe om rettigheter og denslags, eller trekke fram det spesielle og det enorme behovet for oppmerksomhet dette tydeligvis fører til hos ganske mange.
Det er sjelden jeg gidder å la meg hisse opp av folks meninger, men det skjedde nå i kveld. Jeg blei seriøst innvollmoseforbanna - det er sånn at jeg kunne hatt lyst til å røske ut en innvoll eller tre fra buken til dølle dama og mosevridd dem til de var ubrukelige for alltid.
Det ble snakk om pinsevenner. Helt tilfeldig egentlig, men det var nok jeg sjøl som dro fram dette med siste ukers medieoppmerksomhet grunnet utestenging av ungdomskoret med en homofil gutt i. Jeg var jo klar over at dama jeg snakka med betegner seg som kristen, men jeg hadde nok en tanke om at hu var litt mer på plass i huet sitt enn hva som viste seg å være faktum. Hu er på min alder, har unger og jobber som hjelpepleier - uten at det forsåvidt trenger å være noe kvalitetsstempel - men jeg mener; hu er ganske vanlig. Trodde jeg.
Jeg sa at jeg syns det var på sin plass at det kom fram i avisa at disse pinsevennene fordømmer folk som ikke lever som heterofile. Fordi jeg mener det er viktig at den type informasjon kommer ut til folk flest, slik at de med vettet i behold kan holde unga sine unna menigheten først som sist. For hvordan går det med ungdom som har vokst opp i kristne miljøer og alt hva det innebærer, og så etterhvert forstår at de er homofile? Tar livet sitt de veit du, i hauger og lass. Det er jo ikke det at jeg ikke liker å sette ting på spissen, men dette mener jeg faktisk. Det er skrekkelig og bør kringkastes at folk med sånne holdninger driver "barnearbeid" og opptrer som holdningsskapere i nærmiljøet. Det var da dama begynte å flakke med blikket og stotre, mens rødflammene spredte seg oppover halsen. Hu er nok forresten en del eldre enn meg selvom vi har like gamle unger, hu er i allefall mye mer skrukkete.
Ja, sa jeg - er du enig du kanskje? Høh!! Hu vrei seg og mumla og jeg satte øya i a, leeenge. Så kom det veit du. Hu siterte Bibelen og sa at det var jo ganske klart at det er feil, synd og uakseptabelt å være homofil. Hu kjenner selvfølgelig ingen "sånne" og klarte ikke å tenke seg til å ha venner eller bekjente som elsker en av samme kjønn.
Hu var klinkende klar på at det kunne helbredes. Det var håp for alle mente kjerringa, og mannen hennes kjenner faktisk to stykker som har blitt friske av det - og har levd i heterofile forhold i maaange år etterpå. Ja jøss.... Venna til den eksnarkomane fraskilte mannen hennes med unger fra før og ellers en en hel flokk svin på skogen.
Det var da jeg tenkte at mennesker med sånne holdninger kun fortjener å bli røska i innvollene. Det er så stygt, så selvforherligende, så uintelligent og direkte feil alt hu sier at det faller på sin egen urimelighet. Allikevel blei jeg jo litt sjokkert og temmelig opptatt av å nærmest bevise at hu er et ondt vesen med råtne holdninger.
Jeg lot hu forstå at jeg forakter måten hennes å tenke og tro på, og jeg veit jo allerede nå at det aldri vil bli det samme å snakke med henne igjen. Det hadde vært til pass for kjerringa at begge unga hennes + mora, broren og et par-tre tanteunger var homoer. I tillegg hadde jeg ærlig talt unna henne at narkisgubben var utro med en dopa neger - på verandaen så alle kunne se det.
Jeg skjønner selvfølgelig meget godt at dette er stygt av meg å tenke, men jeg blir faktisk litt småbekymra for menneskeheten når det går sånne folk løse i bygda. Så undrer jeg meg virkelig på hva som vil få dem til å skjønne poenget. For det er klart det er mulig. Etthvert vesen som hverken er psykisk utviklingshemmet eller psykotisk har de beste forutsetninger for å forstå det. Jommen sa jeg "skjedd noe med tankesettet", som hu brukte som argument for at folk blir skeive. Hva med det jævla skakkkjørte tankesettet hu og hennes pinsevennvenner har i de stusselige huene sine da?

Forøvrig er jeg 0% forbanna lenger. Det skjedde ting etter dette opptrinnet som har gjort at jeg sitter rimelig euforisk og lettere sjokkert i mørket, mens jeg vingler mellom å tenke på ting som er sagt og ting som sannsynligvis kommer til å skje. Måtte hell og lykke være med oss alle. Amen. *lol*

Å late som

Jeg var litt i tvil til om overskriften helle burde vært "Å elske noen".
Vel, utgangspunktet blir å late som.
Det handler om erkjennelser. Om den trange og harde fødselen det kan være å innrømme ting for seg selv, eller rettere sagt; å forstå det. Det er jo ikke det at det må være fortrenging eller rein strutsing, men noen ganger er det faktisk sånn at det tar sabla lang tid å skjønne enkelte ting.
Min oppfatning - eller sannhet om du vil - er at vi alle ønsker å elske noen og å bli elsket. Villt og uhemma, høyt, bredt og hett. Selvfølgelig.
Det er mye som kan være koslig. Ganske spennende også, og til og med kan det ligne på elsking. Ja, ikke elske som noen kaller det å ha seg, eller pule altså....men følelsen av kjærlighet og lykken over å ha noen. Ha noen hos seg, som klapper og koser, skryter av maten og syns det er hyggelig med helg på landet og sånn. Som kan ligge på den andre oransje sofaen og småprate om ting i avisa og faktisk le på de helt rette stedene.
Plutselig - kanskje dagen etter - så bare kommer den snikende. Følelsen av at noe ikke er riktig. Litt sånn "her er det noe som ikke helt stemmer, men hva??". Kan minne om å brygge på en lett svineinfluensa rett før den smeller til.
Det er ikke særlig all right, veit du, å måtte erkjenne at det som har vært offisielt koslig, bra og klin normalt faktisk egentlig bare er på lissom. Alt har skjedd så klart, det er ikke det - men når det så plutselig er klinkende klart at det på ingen måte handler om å elske så er jo alt late som. Det er jo elsking som gjelder, og kun det.
For mange er nok det langt fra sannheten og iallefall praksisen om en skal være ærlig redelig (og det skal man jo som kjent). Folk kan jo være fornøyd med sånt. Ja, faktisk tro at det er flottings som bare pokker.
Det har slått meg at det iddjotisk å pirke i late som. Muligens også å tro på kjærligheten. Men nei - det er ikke det. Blir like teit som å fornekte at svineinfluensa angriper uskyldige mennesker, der du sitter med skyhøy feber, verkende ledd og en hals som en middels kaktus på flukt.
Et betimelig spørsmål kan jo være om det hadde vært smart å velge late som på tross av all denne erkjennelsen og kunnskapen om livet i sin helhet. Det spørsmålet dropper jeg.
Fordi jeg mener at å elske noen - og å bli elsket er så fantastisk bra at late som bør avskaffes. Usikker på hvilket lovverk som kunne regulert det, men uansett skal jeg heretter holde meg for god til det.
Den sterke trangen til å si de fine tingene. Den ekte gleden over å se, høre og kjenne. Den store, varme greia som nærmest koker innovernavlestrengen, sånn følelsesmessig mener jeg. Ønsket om alltid å få mer, gi mer, være mer, snakke mer, lukte....smake....ja alt. Dette forbeholdes kun den man elsker. Punktum.
Når det skjer, sier du? Eller hvordan du kan vite når det er riktig?
Hah! Det bare veit du.
Mulig det kan skje flere ganger - er man heldig skjer det etter hverandre og ikke samtidig.
Uansett: late som er et tilbakelagt stadium. Kanskje ikke nødvendig å si det til alle sånn egentlig, men.... Erkjennelsen er det desidert viktigste. Ikke sant, Grøten?

På en skala

Det kan være innmari viktig å fastsette ting på en skala. Det er mulig å måle på en skala for nesten alt trur jeg. Det gøyeste er bare å si "på en skala", altså ikke den tradisjonelle "på en skala fra en til ti". Plutselig kan liksom 47 være tallet, og da er det jo relativt interessant hva skalaen er.
Jeg har ikke tenkt så mye på skalaer i det siste, helt til det ble snakk om kverking av rotter her om dagen. Da kom det virkelig over meg.... Hvor mye er det verdt å betale for å få drept - avlivet - ei rotte? Ja, på en skala da selvfølgelig.
Først kom jo så klart den greia med at det kan da ikke være nødvendig å betale for å få drept ei rotte. Ei ROTTE liksom, den kan bare knertes i huet med noe hardt, og vips: dau. Neh, gåkke det veit du, hvis du har unger og prest og greier - som forventer en skikkelig begravelse, og ikke minst syning av liket. Kan jo for skams skyld ikke vise fram et most rottelik, bare fordi de kronene skulle spares. Har man pådratt seg dyr, så må man da for pokker kunne stå løpet ut. Ja, selvom vi snakker om ei rotte.
Det er deilig å tenke tanker som ikke er tenkt før. Jeg hadde aldri tenkt over hvor mye det koster å avlive ei rotte på en skikkelig måte hos en skikkelig dyrlege. Derfor hadde jeg heller ingen skala. Det tar sjelden lang tid i mitt hode før det ramler inn en passende skala. Så måtte jeg tenke litt over om det hadde vært uaktuelt å tenke at det var på sin plass å betale penger for det om det ikke hadde vært av hensyn til mindreårige dyreglade små mennesker. Litt vanskelig egentlig. Jeg personlig hadde jo aldri kommet til å kverke noen rotte. Det er 7 ekkelt på en skala bare å ta på ei rotte for meg. Da tenker jeg levende, sykdomsfri og grei rotte. Å skulle knerte vedkommende med noe hardt, tungt eller spisst er jo helt utenkelig. Dermed også litt vanskelig å avgjøre sånn i forhold til om det er verdt norske kroner. Svaret må jo bli ja.
En annen ting er jo om det er greit å drepe rotter fordi det bare passer sånn. Nei, det syns jeg ikke - selv ikke om det er gratis. Heldigvis får jeg si, så var denne bestemte rotta ikke helt i form. Han var mildt sagt litt pjusk i pelsen. Ikke nok med at han hadde liggesår på rottelabben, men han hadde faktisk også en byll. Det kan være alvorlige greier, også for rotter.
Legg merke til at jeg sier "var" og "hadde". Det er fordi han rotta er dau nå.
Han endte sine dager hos dyrlegen, og det kosta 200 kroner. En klar 8'er på en skala, spør du meg. Men det gjør du kanskje ikke?

Blingfella

Jeg har relativt lite respekt for damer som går i blingfella. Det er den tilstanden hvor de har blitt litt eldre, enda litt tynnere, littegrann mer misfornøyde og deretter har begynt å henge på seg ting. Med ting så mener jeg kjeder - gjerne lange - sammen med ganske store øredobber, i verste fall en lang og en kort, uekte armbånd med charms *himler*, eller generelt "pynt" med store og blanke greier på.
Jeg blir skremt når jeg ser hvor mange dette skjer med. Det kan hende det ikke må ha sammenheng med de andre tilstandene, gammel og tynn - eller mager. Mulig jeg bare må trekke det fram da jeg har svært lite tiltro til damer som blir kjipe og magre på sine eldre dager, ja sånn etter førti. De damene som alltid har vært slanke, eller til om med tynne, de er det jo ikke noe suspekt med. Neida, jeg mener de som piner seg gjennom slankekurer, trener sykt mye mer enn de spiser, bruker det å ikke få mat nok som et straff for seg selv (antagelig for ting de ikke har gjort engang, men bare tenkt på) og som har holdninger som sier tynn = vellykket. Det er ordentlig guffent syns jeg, med folk som ikke fyller skinnet sitt. Det skulle vært forbudt å bli så skranten og tørr som mange av disse her har gjort seg. Blinget syns mye bedre også, når beina stikker ut og det lenger er noe mykt å la det henge mot.
Kan det stemme da, at noen plutselig begynner å like sånne dritlange glinsende kjedekjettinger som rasler som et fengselsknippe når de går? Sånn at de tenker når de står med et overdimensjonert englebefengt spetakkel av et armbånd i butikken tenker, "dette var da usigelig lekkert"? Jeg kan ikke tru det.
Akkurat som det hører med å bli litt surere og ha oppsyn som konstant utstråler OFFER også da ei dame blinger seg opp. Eller er dette noe som hører alderen til kanskje? Nå tenker jeg at det kanskje er meg som tuller, og at det kanskje ikke er sånn i virkeligheten. -Men pokker om jeg kommer på et eneste eksempel på at jeg tar feil...
En mulighet er jo at noen damer kan tenke at de ser mer voksne, modne og seriøse ut med blingsmykker. En form for moderne kjerringifisering. Ja, for det er jo ikke billig alt det stæsjet heller - så det kan være en måte å vise at man har råd.
Å blinge seg litt for gøy er bare festlig. Men å få noen som helst ekte effekt ut av dingleriene mener jeg hardnakka at er bare å glemme. Det er nok de samme damene som elsker julepynt og får dånedimpen av av den siste nissekolleksjonen fra Perfect Fantastic Plastic Home eller hva det heter. Ellers kunne de jo hengt det på juletreet i stedet mener jeg, men der er det jo fullt.
Mitt mål er iallefall - antagelig skikkelig ukorrekt nå tildags, men: jeg skal ihvertfall fylle skinnet mitt. Lurer forresten på om de skjønner det sjøl.....da de har ramla i fella?

Knortekjeppskreller

På langfredagen lanserte venninna mi ordet KNORTEKJEPP. Det er sånne knudrete busker, veit du. De opptrer gjerne i hekkformat. Masse knortekjeppbuskevekster som står sånn ryddig men litt uryddig bortetter langs veien. Temmelig pent å se på!
Knortekjepper kan også spikkes, eller kuttes og brukes til spaserstokk. Tenk deg en gammal og grådig gossin mann som går sakte langs grøftekanten innover skauen med knortekjeppen sin. Det er jo vemodig vakkert.
Vi har snakka en god del om knortekjepper denne påsken. Eller selve ordet da, og noen mente jo at det ikke er et ord - helt til jeg trua med å slå med knortekjeppen min. Da sa vedkommende at det ville gjøre vondt. Ergo så fins jo knortekjepper.
Greit nok. Men i dag da, på den sedvanlige lufteturen rundt i nabolaget så oppdaga jeg en genial innretning. Foran et av de sørlandsidylliske husa nedi her så sto det to stykker og putta greiner inni en elektrisk diger dings. Det var forøvrig ett av de ekteparene som har overlevd sammen helt til 2009, og har hus og hjem som sitt felles prosjekt fortsatt. Ære være dem for det får jeg si. Men ihvertfall så hadde de ny hageting. Og det var ikke mindre enn en knortekjeppskreller. Tenke seg til du, at det var bare å dytte inn knortekjeppen i hølet på toppen og ut i andre enden så kom det glatt pinne, eller rett og slett flis. Småkutta knortekjepp, og det ser jo ut som vanlig flis.
Jeg må si jeg var ganske imponert. At det liksom skulle ha en sammenheng på den måten i denna påsken hadde jeg nok ikke sett komme.
Jeg skal allikevel innrømme at jeg har tenkt ganske hardt på hva man skal med skrella knortekjepper. Hæ?

Akkurat hva jeg trenger

Etter en intens dag på jobb sammen med en fyr som lesper no helt inni granskauen måtte jeg ha en aldri så liten terapishoppings.
Shopping hjelper mot nesten alt, det er min påstand. Kjærlighetssorg funker det dessverre dårlig mot, iallefall er effekten forsvinnende kortvarig, så om det skal brukes mot det blir det grusomt dyrt. Men, det var ikke det jeg egentlig satt og tenkte på.
Det var det med å trenge noe. Når er det egentlig reell trenging? Joda, vi trenger alle mat, klær, tak over huet og alt det der. Selvfølgelig kan en jo diskutere om jeg trang enda en svart genser, siden jeg kjøpte det i dag, men det kan jo på en eller annen måte forsvares. Den var så billig (halv pris av rød pris av grønn pris), den var ekstra fin i halsen, de andre begynner å bli grå og nuppete......og i det hele tatt.
Ok, det handler heller ikke om genseren - men om en liten tube med noe blank gugge og en liten kost inni. Øyebrynfix!! Er det mulig....? Jeg legger meg flat og innrømmer alt med henda over huet. JA jeg kjøpte den. Kr. 39,90,- på H&M. Det går ikke an å si at det var akkurat hva jeg trang vettu. Eller?