Katatonisk sjokk

Jeg har vært på konsert. Nærmere bestemt kirkekonsert. Julekonsert.
Med korps OG pinsevenner. Midt på natta.
Det preger meg fortsatt så mye at jeg kun klarer å produsere Erlend Loe-korte-setninger.
Jul er virkelig ikke min yndlingshøytid. Allikevel har jeg gjort bortimot alle de "riktige" og liksom "normale" tinga før jul. Pinnekjøttlag, lutefiskfest, juleshow, julebord, julelunsj, luleverksted, møljeselskap, juletrefest, julegaveshopping, hengt opp julegardiner......og antagelig enda mer fjas som hjernen min ikke rommer akkuat nå på grunn av hva jeg har opplevd i kveld.
Det hører med til historien at jeg liker korps enda mindre enn jul. Hva pokker skulle jeg på den konserten å gjøre, tenker du kanskje nå. Jævlig godt spørsmål.
Venninna mi spurte om jeg ville bli med, og jeg sa ja. Ganske naturlig og hyggelig det, helt til det gikk opp for meg hva jeg frivillig hadde sagt meg villig til å bli med på. Ikke nok med at jeg hater korps (unntatt på 17. mai), at jeg i barndommen fikk en kraftig pinsevennoverdose som har kurert meg for resten av livet, men det har seg også sånn at jeg liker best å sove om natta. Ikke sitte i en forkrøpla stilling på en drit hard benk i ei kald kjerke sammen med ei beite hostende bygdefolk med en snittalder på 78 år. Jeg hadde ærlig talt trodd det var litt mer sånn se og bli sett happening. Rett før jul og greier liksom....
Dirigenten var vissnok egentlig lagt inn, og hadde fått permisjon fra sjukehuset for å være med på konserten. Hvor smart det var er heldigvis ikke opp til meg å bedømme.
Mannen satt, SATT ja, på en kontorstol med bremser og diverse andre spaker, og dirigerte korpset så arma og dobbelthakene flagra. Ikke nok med det, men han spilte også sax. Mye og lenge. Jeg er relativt overbevist om at mannen hadde feber. Nokså høy antagelig.
Det var da jeg skjønte hva jeg hadde begitt meg ut på at jeg opplevde at noe skjedde. Først så tenkte jeg at nå får jeg snart en sånn ut-av-kroppen-opplevelse, og jeg kommer til å fly oppunder kirketaket og titte ned på alle folka, korpset og alt sammen. Det skjedde ikke. Dessverre får jeg nesten si. I stedet så gikk jeg i et slags katatonisk sjokk, hvor alt blei helt forsteina både fysisk og psykisk.
Kroppen min blei stiv som en stokk av god gammaldags bunntømmer og jeg hadde plutselig ingen kritiske kommentarer til noenting, og jeg måtte ikke le.
Venninna mi blei jo klin bekymra og skjønte akkurat da alvoret i å ta med meg på akkurat den konserten. Det var utrulig lite smart.
Etter rundt 48 melodier - eller hva jeg skal kalle det - med sur piping, monsterhøy tuting og alskens rangling og raping fra disse instrumentene til korpsfolka så begynte jeg å se lys i tunellen. Eller ikke akkurat i tunellen da, men i kirken. For lys var det til gangs. Lysmannen hadde tydeligvis ikke det største utvalget. Det gikk i stjerner. Sånne lubne og ganske digre stjerner som han klinte oppetter de hvite murveggene i et slags blågrønt skjær. Folk som fikk det lyste i trynet så jo ut som de var døde på tredje uka.
Men tilbake til stjernene på veggen. De minna jo faktisk om sjøstjerner og jeg fikk det for meg at alt foregikk i et digert akvarium. Det var en artig tanke å ha, og det hjalp litt å tenke at hele scenariet foregikk under vann. Den bobla sprakk på en måte litt da det jo ikke kom ei eneste boble opp at alle de greiene med tut som korpsfolka satt og blåste for harde livet i.
Da jeg hviska dette her til venninna mi så hu igrunn ikke mindre bekymra ut enn da jeg var i katatonisk sjokk.
Litt etter det igjen så fant hvis lysmannen et gult lys, og da var det jammen som om hele kirken var innhylla i en ring av gule stjerner mot blå bakgrunn. Det var jo EU-stjernene og hele opplegget minna om Eiffern by night.
Så var det pinsevennene. Jeg har opp gjennom tiden hatt mange pinsevennvenner. Til glede og irritasjon vil jeg si, sånn kort fortalt.
De her var prototyper av arten, og det kjennetegnes ved visse særtrekk. Hårsveis, antrekk, gangelag, ansiktsutrykk, mikrofonvinkel og det viktigste: uttale av ord. De vrenger på enkelte ord så det er rett og slett vondt å høre på. Jeg har aldri skjønt vitsen med å vri på kjeften så orda høres ut som noe helt annet. Blir det bedre av det? Nei.
Vanskelig å forklare godt skriftlig, men for eksempel "deilig er jorden" da, det blir mer sånn "døyli ør jordøn". Alt foregår gjerne mens det strekker på halsen og ser lettere henført høyt opp i lufta mot ingenting (eller hva vet jeg?). Hun ene så ut som et tro kopi av Miss Piggy forresten.
Jeg måtte tenke litt på hva de andre tilhørerne tenkte på der de satt. Det var jo noen yngre par der, ja på sånn rundt 35-40 år da mener jeg. Hvordan var samtalen etterpå? Joda, så neida....duuu så koslig det var altså. Ja, utrolig fint å høre korpset og alle julesangene og....jaaa. Mmm, dette må vi gjøre til neste år også altså. Jah, og da tror jeg vi skal sitte litt mer til venstre for å få med selve de flotte solistene litt bedre.
Hmm, ja - sånn da for eksempel......eller?
Jeg veit jeg er kritisk. Men takk til høyere makter, inkluderingsministeren og tollvesenet for at jeg fant igjen den kritiske stemmen min. Det er jeg faktisk dypt takknemlig for. Det var ordentlig plagsomt å være rammet av katatonisk sjokk.
Det aner jeg egentlig ikke hva betyr, så nå skal jeg gjennomgoogle det. Og så skal jeg sove. Det er det eneste rett akkurat nå.

Å ha seg.

Det er noe med alder og bruk av ord og utrykk.
Helt til i formiddag har jeg nok hatt en oppfatning av at dette er noe ungdommen er opptatt av. Fjortizzene har liksom lov til å mene at det er teit at de over 30 sier at noe er kult eller bare helt kyllingpai. Jeg har ikke tenkt så nøye over at jeg kan ha en ganske sterk følelse av idioti eller bare sterk flauhet da noen på feil alder bruker feil ord. Ja, ikke for det....jeg hadde jo ledd overbærende om morra mi hadde sagt at "fytti, jeg bare EIER i kransekakebaking ass".
Men altså: dette handler jo om å ha seg. Selve begrepet "å ha seg"....som gode gammeldagse pule, ha sex, elske, hanky panky og alt dette her. Jeg husker ikke helt når vi begynte å bruke det, men noen år det da siden det ble det heldekkende og greie begrepet for denne aktiviteten man fra tid til annen bedriver.
Den ekle følelsen av at dette er heeelt feil kom i dag på jobben. Ikke at jeg hadde meg på jobben i dag, men det ble snakk om å ha seg. Resepsjonsdama på 59 år sa plutselig høyt og skjærende: ja, du skulle sett her en dag da noen hadde seg i bassenget. (Hu har nemlig en diger skjerm over disken sin hvor hu kan følge med på hva som skjer i bassenget...)
Uææh, det var da jeg skjønte at 59 år er iallefall over aldersgrensa for å snakke om å ha seg.
Harregod, det var guffent ass.

Det flaueste i dag

Det er ikke så veldig ofte jeg blir flau, men det skjer altså noen ganger.
Faktisk så har jeg blitt flau to ganger den siste uka. Heldigvis (tror jeg) at begge gangene var i jobbsammenheng. Det er liksom hakket bedre å bli flau med timelønn enn uten. Hmm....det er mye som kan være det forresten.
For å ta dagens flaue greie først: jeg har vært på et seriøst møte i et stort rådhus hvor jeg måtte skrive meg inn i en stor bok og få klistremerke til å ha på jakka for å vise hvem jeg skulle besøke. Ganske pussig og besøke folk i et rådhus, men ok. Så satt jeg der i møtet da og snakka saklig med kommunemenneskene. Det ble servert kjeks fra sånn rød plastboks som ligner på isboks - antagelig noe greier sønnen til sekretæren til rådmannen selger for korpset der han spiller tuba, eller noe i den duren.
I hvertfall. Kjeksene var gode de, og hadde jammen et slags trekk av sjokolade. Jeg simpelthen elsker sjokolade!
Jeg tok derfor en kjeks, noe jeg forsåvidt angra ganske kraftig på temmelig raskt, for å spise denslags kjeks mens man snakker saklig og tenker på kommunale ting er ikke enkelt. Jeg trodde det gikk fint jeg, helt til jeg ganske tilfeldig titter ned i min egen utringning og får se en skikkelig sjokoladeklump som driver og smelter mellom puppene mine.
Dette skjer omtrent samtidig med at en annen av møtedeltagerne bruker begrepet "forskræve seg". Det er jo det kuleste ordet! Forskræve.
Jaja, jeg måtte jo fjerne sjokkisen sjøl - det var virkelig ingen av de som var i rommet som hadde vært aktuelle kandidater til å hjelpe. Noen ganger tror jeg at jeg har evnen til å være diskret, men i dag viste det seg ikke å stemme. For akkurat da jeg hadde fingern langt ned mellom puppene og skulle forte meg å putte den i munnen så snudde selveste kommunesjefsmannen og så rett på meg.
Det var rett før den seigeste, bleike, traurige mannen som var der sa: FORSKREVE SEG. Hø, det heter davel forskrÆve seg på godt norsk.

Kanskje jeg forteller om det andre flaue en annen dag.

Jens har blitt gammel

Ja, jeg mener statsminister-Jens.
Ikke nok med at han har blitt gammel, men de påstår at han er ei fyllebøtte og driver med ting han ikke burde.
Greit. Jeg er altfor opptatt av "gamle" folk. Jeg liker det rett og slett ikke. Eller....det er faktisk ikke hel sannheten. For jeg liker faktisk skikkelig gamle folk. Gamlinger, sånn krokete, superskrukkete, pussige, med bukseseler eller armforkle, og dårlig syn og hørsel. De er jo knallsøte og dem kan jeg snakke lenge og mye med, og virkelig like det.
Neida, jeg mener de halvgamle. Når liksom Jens har blitt så gammel at jeg grøsser av det. Han har FOR mye grått i tinningene og har en tendens til å se litt gubbete ut. Da blir jeg ordentlig uggen inni meg. Jeg mener.....når jeg gikk på videregående syns jeg liksom ikke at Jens var så gammel. Og det som blir enda mer ekkelt å tenke på da, er jo at han er jo ikke mer gammel i forhold til meg nå enn han var da. Stakkars Jens har jo ikke dratt fra i alder. Det vil jo si at jeg er hakk i hæl, hva alder angår. Det merkelige er jo at det plager meg ikke at JEG blir eldre. Det er jo nesten sånn at jeg liker det! Jeg er jo hverken redd for år, rynker eller hva nå folk som har sånn eldelsesangst er redde for.
Det er bare det at jeg liker ikke at de pene, glatte og passe unge folka driver og blir gamle.
Hva gjelder med det tro?

Kose mose overdose

Jeg er opptatt av at jeg snakker for meg selv. Å snakke om man eller en syns jeg er noe tull. Det er ansvarsfraskrivelse eller manglende evne til å stå for det en selv mener. Vel, nok om det som en klok venninne av meg sier.
Det jeg ville frem til er om kose mose overdose fins. Altså for meg. Jeg snakker for meg selv, og kan jo ikke vite noe som helst om andres overdoser i denne kategorien. Det foresvever meg at jeg har vært utsatt for det, men er ikke i stand til å huske når eller med hvem. Ja - jeg tenker meg nå at det ikke er mulig at jeg kan ha gitt meg selv en kose mose overdose. Så sant dette ikke blandes med å innta for mye sjokolade. Hm, "for mye" i samme setning som sjokolade......dette ble da rent utrivelig. Så tenker jeg at om det ikke lar seg mane frem fra hukommelsen det at jeg har fått k-m-o, ja var det da egentlig det?
Kanskje det handler om at jeg er den som faktisk gir slike i overkant store doser, derfor opplever jeg ikke å ha fått noen selv.
Nok om det.