Akkurat hva jeg trenger

Etter en intens dag på jobb sammen med en fyr som lesper no helt inni granskauen måtte jeg ha en aldri så liten terapishoppings.
Shopping hjelper mot nesten alt, det er min påstand. Kjærlighetssorg funker det dessverre dårlig mot, iallefall er effekten forsvinnende kortvarig, så om det skal brukes mot det blir det grusomt dyrt. Men, det var ikke det jeg egentlig satt og tenkte på.
Det var det med å trenge noe. Når er det egentlig reell trenging? Joda, vi trenger alle mat, klær, tak over huet og alt det der. Selvfølgelig kan en jo diskutere om jeg trang enda en svart genser, siden jeg kjøpte det i dag, men det kan jo på en eller annen måte forsvares. Den var så billig (halv pris av rød pris av grønn pris), den var ekstra fin i halsen, de andre begynner å bli grå og nuppete......og i det hele tatt.
Ok, det handler heller ikke om genseren - men om en liten tube med noe blank gugge og en liten kost inni. Øyebrynfix!! Er det mulig....? Jeg legger meg flat og innrømmer alt med henda over huet. JA jeg kjøpte den. Kr. 39,90,- på H&M. Det går ikke an å si at det var akkurat hva jeg trang vettu. Eller?

Er du kristen?

Hvor går grensa for hva som er greit å spørre folk om? Det spørs jo blant annet hvem folk det er snakk om. Jeg tenker på spørsmål av den mer personlige typen.
Det er ganske uvanlig å bli spurt om særlig mye personlig, det er iallefall min erfaring. I dag skjedde det. Og det tok helt av.
Jeg ble spurt:
Er du kristen?
Er du jøde?
Hvilket parti stemmer du på?
Hvis du skulle drept noen (uten å få straff), hvem?
Hva er det verste du hører noen si?
Hvor mye veier du?
Hvilket dyr ville du vært?
Det var mange flere, men jeg kommer ikke på mer akkurat nå. Det er heller ikke poenget. Mitt poenget, eller det jeg tenker på, er hva det er greit å spørre folk om.
Diskusjonen mellom meg og spørreren dreide seg først om selve spørsmålene. Om det er mer i orden å spørre en om han er kristen enn om han er homo.
Homospørsmålet er visst noe som støter de aller fleste. Selv skjønner jeg ikke hvorfor det er verre å bli å spurt om det enn om man er kristen. Er ikke det ganske personlig da?? Om en faktisk tror på Gud liksom. Gud med stor G.
Homofili kan en da vitterlig ikkeno' for, og bør vel heller ikke være rare greiene å innrømme. Å tro på Gud er da mer noe man velger å gjøre.
Jeg tror jo at de som spør gjør det for å putte mennesker i bås. Sette stempel i panna dems, og tenke at jaaada, hu er sånn hu.
Det er forresten umulig å si hva de ulike svarene gir hver enkelt av informasjon og dermed hvilken box du havner i.
Sjøl merker jeg at det er noen av spørsmåla som er mye mer uaktuelt å svare på enn andre. En annen greie er at det er helt forskjellig hvem jeg ville svart på hva til. Det var da jeg begynte å lure på hvem jeg kan spørre om hva. Mulig jeg syns det er helt på sin plass å spørre en eller annen om noe vedkommende syns er langt over grensa. Nå driver ikke jeg og spør folk om sånne nærgående greier i hytt og pine da, men hypotetiske scenarier er ganske gøy å tenke på.
Temmelig artig tanke å spørre sjefen i lunsjen i morra: er du jøde? Eller kanskje bare ikke.