Å late som

Jeg var litt i tvil til om overskriften helle burde vært "Å elske noen".
Vel, utgangspunktet blir å late som.
Det handler om erkjennelser. Om den trange og harde fødselen det kan være å innrømme ting for seg selv, eller rettere sagt; å forstå det. Det er jo ikke det at det må være fortrenging eller rein strutsing, men noen ganger er det faktisk sånn at det tar sabla lang tid å skjønne enkelte ting.
Min oppfatning - eller sannhet om du vil - er at vi alle ønsker å elske noen og å bli elsket. Villt og uhemma, høyt, bredt og hett. Selvfølgelig.
Det er mye som kan være koslig. Ganske spennende også, og til og med kan det ligne på elsking. Ja, ikke elske som noen kaller det å ha seg, eller pule altså....men følelsen av kjærlighet og lykken over å ha noen. Ha noen hos seg, som klapper og koser, skryter av maten og syns det er hyggelig med helg på landet og sånn. Som kan ligge på den andre oransje sofaen og småprate om ting i avisa og faktisk le på de helt rette stedene.
Plutselig - kanskje dagen etter - så bare kommer den snikende. Følelsen av at noe ikke er riktig. Litt sånn "her er det noe som ikke helt stemmer, men hva??". Kan minne om å brygge på en lett svineinfluensa rett før den smeller til.
Det er ikke særlig all right, veit du, å måtte erkjenne at det som har vært offisielt koslig, bra og klin normalt faktisk egentlig bare er på lissom. Alt har skjedd så klart, det er ikke det - men når det så plutselig er klinkende klart at det på ingen måte handler om å elske så er jo alt late som. Det er jo elsking som gjelder, og kun det.
For mange er nok det langt fra sannheten og iallefall praksisen om en skal være ærlig redelig (og det skal man jo som kjent). Folk kan jo være fornøyd med sånt. Ja, faktisk tro at det er flottings som bare pokker.
Det har slått meg at det iddjotisk å pirke i late som. Muligens også å tro på kjærligheten. Men nei - det er ikke det. Blir like teit som å fornekte at svineinfluensa angriper uskyldige mennesker, der du sitter med skyhøy feber, verkende ledd og en hals som en middels kaktus på flukt.
Et betimelig spørsmål kan jo være om det hadde vært smart å velge late som på tross av all denne erkjennelsen og kunnskapen om livet i sin helhet. Det spørsmålet dropper jeg.
Fordi jeg mener at å elske noen - og å bli elsket er så fantastisk bra at late som bør avskaffes. Usikker på hvilket lovverk som kunne regulert det, men uansett skal jeg heretter holde meg for god til det.
Den sterke trangen til å si de fine tingene. Den ekte gleden over å se, høre og kjenne. Den store, varme greia som nærmest koker innovernavlestrengen, sånn følelsesmessig mener jeg. Ønsket om alltid å få mer, gi mer, være mer, snakke mer, lukte....smake....ja alt. Dette forbeholdes kun den man elsker. Punktum.
Når det skjer, sier du? Eller hvordan du kan vite når det er riktig?
Hah! Det bare veit du.
Mulig det kan skje flere ganger - er man heldig skjer det etter hverandre og ikke samtidig.
Uansett: late som er et tilbakelagt stadium. Kanskje ikke nødvendig å si det til alle sånn egentlig, men.... Erkjennelsen er det desidert viktigste. Ikke sant, Grøten?