Innvollmoseforbanna

Homokamp er teit. Det er en komplett misforstått og mot-sin-hensikt-måte å skape forståelse og aksept på. Hva er gærnt med å være helt vanlig, og bare ha venner fordi de er fine venner å ha - ikke mest fordi de også er homo? Og ikke drive og jabbe om rettigheter og denslags, eller trekke fram det spesielle og det enorme behovet for oppmerksomhet dette tydeligvis fører til hos ganske mange.
Det er sjelden jeg gidder å la meg hisse opp av folks meninger, men det skjedde nå i kveld. Jeg blei seriøst innvollmoseforbanna - det er sånn at jeg kunne hatt lyst til å røske ut en innvoll eller tre fra buken til dølle dama og mosevridd dem til de var ubrukelige for alltid.
Det ble snakk om pinsevenner. Helt tilfeldig egentlig, men det var nok jeg sjøl som dro fram dette med siste ukers medieoppmerksomhet grunnet utestenging av ungdomskoret med en homofil gutt i. Jeg var jo klar over at dama jeg snakka med betegner seg som kristen, men jeg hadde nok en tanke om at hu var litt mer på plass i huet sitt enn hva som viste seg å være faktum. Hu er på min alder, har unger og jobber som hjelpepleier - uten at det forsåvidt trenger å være noe kvalitetsstempel - men jeg mener; hu er ganske vanlig. Trodde jeg.
Jeg sa at jeg syns det var på sin plass at det kom fram i avisa at disse pinsevennene fordømmer folk som ikke lever som heterofile. Fordi jeg mener det er viktig at den type informasjon kommer ut til folk flest, slik at de med vettet i behold kan holde unga sine unna menigheten først som sist. For hvordan går det med ungdom som har vokst opp i kristne miljøer og alt hva det innebærer, og så etterhvert forstår at de er homofile? Tar livet sitt de veit du, i hauger og lass. Det er jo ikke det at jeg ikke liker å sette ting på spissen, men dette mener jeg faktisk. Det er skrekkelig og bør kringkastes at folk med sånne holdninger driver "barnearbeid" og opptrer som holdningsskapere i nærmiljøet. Det var da dama begynte å flakke med blikket og stotre, mens rødflammene spredte seg oppover halsen. Hu er nok forresten en del eldre enn meg selvom vi har like gamle unger, hu er i allefall mye mer skrukkete.
Ja, sa jeg - er du enig du kanskje? Høh!! Hu vrei seg og mumla og jeg satte øya i a, leeenge. Så kom det veit du. Hu siterte Bibelen og sa at det var jo ganske klart at det er feil, synd og uakseptabelt å være homofil. Hu kjenner selvfølgelig ingen "sånne" og klarte ikke å tenke seg til å ha venner eller bekjente som elsker en av samme kjønn.
Hu var klinkende klar på at det kunne helbredes. Det var håp for alle mente kjerringa, og mannen hennes kjenner faktisk to stykker som har blitt friske av det - og har levd i heterofile forhold i maaange år etterpå. Ja jøss.... Venna til den eksnarkomane fraskilte mannen hennes med unger fra før og ellers en en hel flokk svin på skogen.
Det var da jeg tenkte at mennesker med sånne holdninger kun fortjener å bli røska i innvollene. Det er så stygt, så selvforherligende, så uintelligent og direkte feil alt hu sier at det faller på sin egen urimelighet. Allikevel blei jeg jo litt sjokkert og temmelig opptatt av å nærmest bevise at hu er et ondt vesen med råtne holdninger.
Jeg lot hu forstå at jeg forakter måten hennes å tenke og tro på, og jeg veit jo allerede nå at det aldri vil bli det samme å snakke med henne igjen. Det hadde vært til pass for kjerringa at begge unga hennes + mora, broren og et par-tre tanteunger var homoer. I tillegg hadde jeg ærlig talt unna henne at narkisgubben var utro med en dopa neger - på verandaen så alle kunne se det.
Jeg skjønner selvfølgelig meget godt at dette er stygt av meg å tenke, men jeg blir faktisk litt småbekymra for menneskeheten når det går sånne folk løse i bygda. Så undrer jeg meg virkelig på hva som vil få dem til å skjønne poenget. For det er klart det er mulig. Etthvert vesen som hverken er psykisk utviklingshemmet eller psykotisk har de beste forutsetninger for å forstå det. Jommen sa jeg "skjedd noe med tankesettet", som hu brukte som argument for at folk blir skeive. Hva med det jævla skakkkjørte tankesettet hu og hennes pinsevennvenner har i de stusselige huene sine da?

Forøvrig er jeg 0% forbanna lenger. Det skjedde ting etter dette opptrinnet som har gjort at jeg sitter rimelig euforisk og lettere sjokkert i mørket, mens jeg vingler mellom å tenke på ting som er sagt og ting som sannsynligvis kommer til å skje. Måtte hell og lykke være med oss alle. Amen. *lol*

Å late som

Jeg var litt i tvil til om overskriften helle burde vært "Å elske noen".
Vel, utgangspunktet blir å late som.
Det handler om erkjennelser. Om den trange og harde fødselen det kan være å innrømme ting for seg selv, eller rettere sagt; å forstå det. Det er jo ikke det at det må være fortrenging eller rein strutsing, men noen ganger er det faktisk sånn at det tar sabla lang tid å skjønne enkelte ting.
Min oppfatning - eller sannhet om du vil - er at vi alle ønsker å elske noen og å bli elsket. Villt og uhemma, høyt, bredt og hett. Selvfølgelig.
Det er mye som kan være koslig. Ganske spennende også, og til og med kan det ligne på elsking. Ja, ikke elske som noen kaller det å ha seg, eller pule altså....men følelsen av kjærlighet og lykken over å ha noen. Ha noen hos seg, som klapper og koser, skryter av maten og syns det er hyggelig med helg på landet og sånn. Som kan ligge på den andre oransje sofaen og småprate om ting i avisa og faktisk le på de helt rette stedene.
Plutselig - kanskje dagen etter - så bare kommer den snikende. Følelsen av at noe ikke er riktig. Litt sånn "her er det noe som ikke helt stemmer, men hva??". Kan minne om å brygge på en lett svineinfluensa rett før den smeller til.
Det er ikke særlig all right, veit du, å måtte erkjenne at det som har vært offisielt koslig, bra og klin normalt faktisk egentlig bare er på lissom. Alt har skjedd så klart, det er ikke det - men når det så plutselig er klinkende klart at det på ingen måte handler om å elske så er jo alt late som. Det er jo elsking som gjelder, og kun det.
For mange er nok det langt fra sannheten og iallefall praksisen om en skal være ærlig redelig (og det skal man jo som kjent). Folk kan jo være fornøyd med sånt. Ja, faktisk tro at det er flottings som bare pokker.
Det har slått meg at det iddjotisk å pirke i late som. Muligens også å tro på kjærligheten. Men nei - det er ikke det. Blir like teit som å fornekte at svineinfluensa angriper uskyldige mennesker, der du sitter med skyhøy feber, verkende ledd og en hals som en middels kaktus på flukt.
Et betimelig spørsmål kan jo være om det hadde vært smart å velge late som på tross av all denne erkjennelsen og kunnskapen om livet i sin helhet. Det spørsmålet dropper jeg.
Fordi jeg mener at å elske noen - og å bli elsket er så fantastisk bra at late som bør avskaffes. Usikker på hvilket lovverk som kunne regulert det, men uansett skal jeg heretter holde meg for god til det.
Den sterke trangen til å si de fine tingene. Den ekte gleden over å se, høre og kjenne. Den store, varme greia som nærmest koker innovernavlestrengen, sånn følelsesmessig mener jeg. Ønsket om alltid å få mer, gi mer, være mer, snakke mer, lukte....smake....ja alt. Dette forbeholdes kun den man elsker. Punktum.
Når det skjer, sier du? Eller hvordan du kan vite når det er riktig?
Hah! Det bare veit du.
Mulig det kan skje flere ganger - er man heldig skjer det etter hverandre og ikke samtidig.
Uansett: late som er et tilbakelagt stadium. Kanskje ikke nødvendig å si det til alle sånn egentlig, men.... Erkjennelsen er det desidert viktigste. Ikke sant, Grøten?