Andre yrkesgrupper

Jeg er ganske facinert. Det er stressuka fra hællvette, men guud som jeg koser meg. Det er godt jeg midt oppi alt har latt meg facinere av De Andre. Jeg mener, de andre som jobber med alle tinga som jeg vanligvis ikke ofrer en tanke. Jeg må jo innrømme at jeg svært sjelden tenker særlig mye på gardinopphengsmontører, møbelskruere og vinduskjermingsfolk. Ei heller ofrer jeg vanligvis arkivmontører særlig mange tanker.
Nå høres det vel ut som om jeg trur det her er folk fra andre planeter, med andre egenskaper, 18 fingre og et uforklarlig sjelsliv - men det er ikke det jeg mener. Det er bare det at jeg er mest vant til folk som jobber på kontor. Hvor verktøykofferten består av papir, pc, prating og prioriteringer. Ingen slagbor, enorme batteridriller eller de tøffeste laserdingsene.
Jeg trur disse omreisende handymennene har en enorm tilpasningsevne. Ja - jeg sier mennene, for den eneste dama jeg har sett i det siste er meg sjøl + hu grusomme fra vaskefirmaet. Hu hadde store kjøpehyller, var brun i huden, hadde beige bukse (*grøss*) og var selvsagt blond. I tillegg snakka hu om dopapir som om det skulle vært gull. Jo, men altså: tilpasningsevne. De bare MÅ jo ha det. For hvordan ville det vært da, om de skulle blitt smånervøse og grinete om de ikke fikk den vante plassen ved lunsjbordet? Disse folka virker i grunn klin fornøyde bare de har tak over huet til lunsj. Spise gjør de uansett. Ikke hele tida, nei for all del - men de er programmerte som roboter, til kaffepause kl 9 og mat kl 11. Da er hele plassen DØD. Ingen å se, og merkelignok ingen å høre.
Noen av dem lager litt sånn ellers. Greiene dems lager jo lyd, men jeg tenkte mer på menneskelyd. De to nederlandske gardinmennene har vært de mest gøyale denna uka. De sang nemlig. Han ene hadde grått, langt og krøllete hår og så ut som en mager gitarist. Han andre så ut som et dritstraight bankmann på 47 år fra Notodden. Men neida, dette var to nederlandske snålinger som skrudde opp gardinoppheng på rekordtid og sang sånn gurgleskurrete på nederlandsk mens de holdt på.
Arkivfyren var vel kanskje den mest pussige. Typisk einstøing, litt sosial mistilpassa, 1,62 m høy, rødlig hår og et blikk som lyste hyperkinetisk atferdsforstyrrelse. Han kom i en Rent a Wreck-varebil (som på genialt vis matchet gardinene), gikk naturligvis i shorts og røyka tett. Dessverre var han mer opptatt av å skravle og glane på alt og alle rundt seg, så den første timen ble det tre høl i veggen og to hakk i det nye gulvet. Jeg blei jo ikke spesielt blid, men hadde heldigvis blitt kompis med maleren - og han redda situasjonen på et blunk.
Så var det møbelskruerne da. Det var en broket forsamling. Han som var sjefen, men som slett ikke så sånn ut, var en hengslete type fra Helsfyr. Bustete, litt søt og ganske vanlig. Han som trudde han var sjefen var en hissig nordlending, med garantert høyt blodtrykk - tross sin unge alder. Med seg hadde de folk fra elle verdens hjørner. Et par stykk med skeive øyne og store propper i øra. Musikk var det eneste som gjaldt der i gården. Ikke mulig å oppnå kontakt, de blei enda tommere i blikket hvis jeg prøvde å spørre om noe, de åpna ikke kjeften men bare pekte uinteressert i retning der de mente han lealause befant seg. Hva tenker de på hele dagen da?? Det var jo sånne ting jeg blei facinert av. Hva motiverer hver enkelt av dem? De var liksom for kjappe og entusiastiske til å ikke være motivert av ett eller annet. SÅ godt tjener de antagelig ikke at det kun er penger.
Til slutt alle sjølveste håndverkerne. Snekkere, elektrikere, rørlegger og sånne byggeledere. De er generelt litt mer sosiale, og har helt klart humor. Elektrikere er nok min favoritt. De er sånn at jeg har litt lyst til å være mer sammen med dem. Jeg kommer til å savne dem litt, hvis jeg får tid.
Det er nok alle typer mennesker som er i disse yrkene. Felles for dem er at de er ganske lite selvhøytidelige. Lite klaging å høre (bortsett fra han arkivfyren....for makan til stønning har jeg aldri hørt - i sånne sammenhenger). Tonen var hyggelig dem i mellom, eller iallefall tonefallet da. Mulig de banna hverandre opp og ned forresten, jeg skjønner jo bare norsk.
Jeg trur det er en forskjell på sånne handyfolk før og nå. Nå er de minst like kule som alle andre. Littebitt mer harry kanskje, men de har jo afrikaører, tattiser og store muskler på rett sted.
Servicenivået har også overraska meg litt. Jeg trudde de var sånne innadvendte, treige, veldig rare og litt halvmøkkete hele gjengen - men det er de ikke altså. De har god blikkontakt, smiler og virker alvorlig overbevist om det de driver med. Bare det er jo nok til å bli facinert.
En annen ting er jo at de fikser alt for meg. Det vil si - alt jeg sånn sett trenger akkurat nå. Jeg har haugevis av numre på telefonen min, og uansett hvem jeg ringer så svarer de: "Me fix!"
Regninga blir sikkert diger, men så lenge det varer så er det iallefall skikkelig koslig.