Katatonisk sjokk

Jeg har vært på konsert. Nærmere bestemt kirkekonsert. Julekonsert.
Med korps OG pinsevenner. Midt på natta.
Det preger meg fortsatt så mye at jeg kun klarer å produsere Erlend Loe-korte-setninger.
Jul er virkelig ikke min yndlingshøytid. Allikevel har jeg gjort bortimot alle de "riktige" og liksom "normale" tinga før jul. Pinnekjøttlag, lutefiskfest, juleshow, julebord, julelunsj, luleverksted, møljeselskap, juletrefest, julegaveshopping, hengt opp julegardiner......og antagelig enda mer fjas som hjernen min ikke rommer akkuat nå på grunn av hva jeg har opplevd i kveld.
Det hører med til historien at jeg liker korps enda mindre enn jul. Hva pokker skulle jeg på den konserten å gjøre, tenker du kanskje nå. Jævlig godt spørsmål.
Venninna mi spurte om jeg ville bli med, og jeg sa ja. Ganske naturlig og hyggelig det, helt til det gikk opp for meg hva jeg frivillig hadde sagt meg villig til å bli med på. Ikke nok med at jeg hater korps (unntatt på 17. mai), at jeg i barndommen fikk en kraftig pinsevennoverdose som har kurert meg for resten av livet, men det har seg også sånn at jeg liker best å sove om natta. Ikke sitte i en forkrøpla stilling på en drit hard benk i ei kald kjerke sammen med ei beite hostende bygdefolk med en snittalder på 78 år. Jeg hadde ærlig talt trodd det var litt mer sånn se og bli sett happening. Rett før jul og greier liksom....
Dirigenten var vissnok egentlig lagt inn, og hadde fått permisjon fra sjukehuset for å være med på konserten. Hvor smart det var er heldigvis ikke opp til meg å bedømme.
Mannen satt, SATT ja, på en kontorstol med bremser og diverse andre spaker, og dirigerte korpset så arma og dobbelthakene flagra. Ikke nok med det, men han spilte også sax. Mye og lenge. Jeg er relativt overbevist om at mannen hadde feber. Nokså høy antagelig.
Det var da jeg skjønte hva jeg hadde begitt meg ut på at jeg opplevde at noe skjedde. Først så tenkte jeg at nå får jeg snart en sånn ut-av-kroppen-opplevelse, og jeg kommer til å fly oppunder kirketaket og titte ned på alle folka, korpset og alt sammen. Det skjedde ikke. Dessverre får jeg nesten si. I stedet så gikk jeg i et slags katatonisk sjokk, hvor alt blei helt forsteina både fysisk og psykisk.
Kroppen min blei stiv som en stokk av god gammaldags bunntømmer og jeg hadde plutselig ingen kritiske kommentarer til noenting, og jeg måtte ikke le.
Venninna mi blei jo klin bekymra og skjønte akkurat da alvoret i å ta med meg på akkurat den konserten. Det var utrulig lite smart.
Etter rundt 48 melodier - eller hva jeg skal kalle det - med sur piping, monsterhøy tuting og alskens rangling og raping fra disse instrumentene til korpsfolka så begynte jeg å se lys i tunellen. Eller ikke akkurat i tunellen da, men i kirken. For lys var det til gangs. Lysmannen hadde tydeligvis ikke det største utvalget. Det gikk i stjerner. Sånne lubne og ganske digre stjerner som han klinte oppetter de hvite murveggene i et slags blågrønt skjær. Folk som fikk det lyste i trynet så jo ut som de var døde på tredje uka.
Men tilbake til stjernene på veggen. De minna jo faktisk om sjøstjerner og jeg fikk det for meg at alt foregikk i et digert akvarium. Det var en artig tanke å ha, og det hjalp litt å tenke at hele scenariet foregikk under vann. Den bobla sprakk på en måte litt da det jo ikke kom ei eneste boble opp at alle de greiene med tut som korpsfolka satt og blåste for harde livet i.
Da jeg hviska dette her til venninna mi så hu igrunn ikke mindre bekymra ut enn da jeg var i katatonisk sjokk.
Litt etter det igjen så fant hvis lysmannen et gult lys, og da var det jammen som om hele kirken var innhylla i en ring av gule stjerner mot blå bakgrunn. Det var jo EU-stjernene og hele opplegget minna om Eiffern by night.
Så var det pinsevennene. Jeg har opp gjennom tiden hatt mange pinsevennvenner. Til glede og irritasjon vil jeg si, sånn kort fortalt.
De her var prototyper av arten, og det kjennetegnes ved visse særtrekk. Hårsveis, antrekk, gangelag, ansiktsutrykk, mikrofonvinkel og det viktigste: uttale av ord. De vrenger på enkelte ord så det er rett og slett vondt å høre på. Jeg har aldri skjønt vitsen med å vri på kjeften så orda høres ut som noe helt annet. Blir det bedre av det? Nei.
Vanskelig å forklare godt skriftlig, men for eksempel "deilig er jorden" da, det blir mer sånn "døyli ør jordøn". Alt foregår gjerne mens det strekker på halsen og ser lettere henført høyt opp i lufta mot ingenting (eller hva vet jeg?). Hun ene så ut som et tro kopi av Miss Piggy forresten.
Jeg måtte tenke litt på hva de andre tilhørerne tenkte på der de satt. Det var jo noen yngre par der, ja på sånn rundt 35-40 år da mener jeg. Hvordan var samtalen etterpå? Joda, så neida....duuu så koslig det var altså. Ja, utrolig fint å høre korpset og alle julesangene og....jaaa. Mmm, dette må vi gjøre til neste år også altså. Jah, og da tror jeg vi skal sitte litt mer til venstre for å få med selve de flotte solistene litt bedre.
Hmm, ja - sånn da for eksempel......eller?
Jeg veit jeg er kritisk. Men takk til høyere makter, inkluderingsministeren og tollvesenet for at jeg fant igjen den kritiske stemmen min. Det er jeg faktisk dypt takknemlig for. Det var ordentlig plagsomt å være rammet av katatonisk sjokk.
Det aner jeg egentlig ikke hva betyr, så nå skal jeg gjennomgoogle det. Og så skal jeg sove. Det er det eneste rett akkurat nå.